[..] and we find ourselves in the same old mess, singing drunken lullabies.

Jeg har nylig fått gleden av å oppleve hvordan fulle personer framstilles når man selv er i en mer eller mindre edru tilstand. Dette må selvfølgelig deles med dere der ute.

Sentrale personer i denne undersøkelsen er Ulrikke, Charlotte, Jannicke og Mari. Disse fungerte glimrende som forsøksobjekter, og jeg må bare rette en hyllest til dere edru personer der ute som har gleden av å observere vår vennegjeng i praksis.

Eksempel #1, Jannickes logiske sans og en generell fyllesamtale:
Vi er på vei ned til byen. I hånden har vi en flaske med krekling som vi sender fram og tilbake. Jannicke finner ut at veien ned til byen burde hett Kreklingveien. Da ville hun bodd i 1A. Når vi begynner å nærme oss sentrum går vi forbi Skatteetaten. Over bygget er det et vorspiel med musikk på full guffe. Jeg siterer: "Eva, de e konsert på skatteetaten! Vi går inn da!"

Eksempel #2, Charlottes rare tankegang og dårlig timing:
Vi sitter på 3B og tar oss en halvliter. Praten går lett, og vi prater om alt mellom himmel og jord, helt til Charlotte, som har vært stille en stund, plutselig utbryter "E vil ha pupp!". Selvfølgelig i en - kanskje litt lang - pause mellom to sanger.

Eksempel #3, Inne på Storås:
Jeg går mot baren for å bestille. Der står Ulrikke, og gauler "Can't buy me love". Opp i trynet mitt, flere ganger. Det må også nevnes at hun tidligere - sammen med Mari - står og snakker med noen engelskmenn og lyger på seg å være fra Manchester, med verdens breieste Londondialekt. Når jeg nevner det til henne snur hun seg mot dem og sier, "I'm sorry, I lied. I'm from LONDON!"

Deretter går jeg ut for å ta meg en røyk. Der står Charlotte midt i bakgården, nesten på gråten:
"E SKULLE HATT PÅ ME MINISKJØRT!"

Ved siden av står Mari, stolt som en hane:
"E HAR STORE PUPPA".

Jannicke derimot, står i et hjørne og ser bekymra ut, siden Mari for to sekunder siden slo henne i pannen med fingrene og ba henne tenke på noe smart. Samtidig, inne, har David funnet det for godt å jogge i sirkel rundt på utestedet.


Det kunne nevnes utallige flere eksempler, men jeg synes dette muligens er nok til å gi et fint bilde av hvordan gjengen fungerer. Selv skal jeg ikke skryte på meg å være den som gir et klarest bilde, siden det tross alt er min telefon som må passes på når det nærmer seg helg.

Den dagen øyenstikkeren kom på besøk..

Det var en helt rolig dag i casa Byåsen. Fuglene sang, solen strålte, huseier Nils bedrev hagearbeid i hagen og Eva satt på uteplassen for å nyte en nikotinholdig pinne. Man ante fred og ingen fare, helt til Eva så en svær jævel surrende i ring over hodet hennes.¨

"ULRIKKE! SKOMMEL ØYENSTIKKER! HJALP!"
men too little too late. Den var allerede inne i huset surrende rundt omkring i vinduet, og to sekunder etter var Ulrikke utenfor.

"Hva faen gjør vi nå? Står vi her til noen andre kommer hjem?"

Etter brainstorming i ca ti minutter ble le grand plan å hive en håndduk på vinduet - fra utsiden. Hadde øyenstikkere vært i tilstand til å sende idiotiske blikk mot mennesker tror jeg dette ville ha vært kvalifisert til topp 10. Unødvendig å si, ingenting skjedde.

"Eva, gå inn og ta den da!"
"Gå inn du."
"Neei, gå inn du!"

Tilslutt bestemmer Ulrikke seg for at "nei, den jævelen må dø" - og griper swiffermoppen som står innenfor døren, samtidig som Eva står og holder seg fast i gelenderet til underetasjen.

"Den er vekke!!"
"Flott. Ta opp vinduet da, i tilfelle den kommer tilbake igjen."

"HYYYYYYYYYYYYYL! JÆVELEN GJØMTE SE BAK GARDINA!"

(Jeg kan ikke stresse dette nok. Synet av Ulrikke som kommer springende og hylende opp mot stua med en swiffermopp i handa kommer til å feste seg en laang laang stund framover.)

"Jeg fikk tatt opp vinduet sånn pittelitt, men den er ikke intelligent nok til å komme seg ut gjennom den lille sprekka."

Så, det ender opp med at Ulrikke står med enden av swiffermoppen og holder vinduet åpent så mye hun kan, samtidig som jeg står bak og observerer.

"SKREM DEN DA EVA!"
"BØØØØ!"
"FAEN! IKKE SKREM ME DA!"

Så, der står vi altså, hylende, med en swiffermopp mot et vindu med en jævel av en øyenstikker - når jeg begynner å synge "I believe I can fly". Tilslutt kommer huseieren bekymra inn og lurer på hva som i det hele tatt skjer her inne, ler av oss, dytter ut øyenstikkeren og sier "Eva, jeg var sikker på at du tok knekken på Ulrikke", rister på hodet og går.

Blir en stund til neste røykepause gitt.