Som Odd Børrezen sier; Jeg hater måker - et begrep som i høy grad har blitt gjenspeilet i arbeidsdagene mine her i Ålesund. En høygravid måke har nemlig funnet det for godt å legge redet sitt midt på jobbtaket. Du skulle trodd det gikk ut over hele bedriften, men den gang ei. Alle andre kjører jo bil. Det er bare jeg som har gleden av å måtte springe som en tulling de siste femti meterene til jobb hver eneste dag. I skrivende tilstand har det gitt seg litt, med tanke på at måkeungene har begynt å tusle rundt andre plasser - men jeg bestemte meg likevel for å dele sommerens måkedramatikk med blogglesere.
Første dag på jobb: Aner fred og ingen fare fram til de femti siste meterne. Med svarte klær og svart hår mistenker de meg sikkert for en kråke, eller en annen flyvende skapning som stjeler måkeegg. Seks illsinte måser kommer stupende nedover med skarpe nebb og klør og prøver å utføre hjernekirurgi på meg. Jeg springer .. som faen.
Andre dag på jobb: En smule skeptisk. Står i en liten boliggarasje hundre meter fra jobb og skuler på måkene for å finne en måte å komme forbi som ikke innebærer multiattack. Kommer ikke fram til noe annet enn å spurte. Med en gang de ser meg fra hjørnet kommer det et høyt "KVÆÆÆ KVÆÆÆ", som fører til at det kommer en horde av fjern slekt fra trærne ved siden av meg. Jeg springer .. som faen, og en klatt snitrer ene skoen min.
Sånn fortsetter det fram til Dag nummer seks: Jeg står i den faste boliggarasjen, men kan ikke se noen måser. Går rolig de første femti meterne. Så kommer de. Men før jeg har rukket å reagere kommer en mann ut av bilbutikken ved siden av meg.
"Er du redd for måkene jente?"
"De er spinn hakke gærne. De har vært ute etter meg en uke nå"
Mannen kunne fortelle meg at det hadde han observert. Likevel går han sammen med meg de første tjuefem meterne, samtidig som de hvite beistene prøver så godt de kan å treffe hodet mitt. Jeg veiver med hendene som en flyinstruktør. "Du må konfrontere dem", sier mannen til meg, og ber meg se opp på dem. Jeg ser et oransj nebb komme 90 grader mot meg, hyler - og mannen ber meg springe. Han rusler leende tilbake (uten noen måker etter seg).
Den dagen lo jeg ustoppelig den første halvtimen på jobb. Jeg så for meg bilbutikkmannen observere meg springe fra garasjeskjulestedet til jobbdøra med veivende hender og jobbkortet klart i handen. Snakk om underholdning til morgenkaffen.
Noen dager etter: Måkene har bare angrepet meg når jeg går TIL jobb, men aldri fra. Muligens fordi jeg da går vekk fra territoriumet og ikke til. Jeg ruller meg derfor en røyk når jeg kommer ut fra jobb, og rusler rolig bortover mot moa. Men nei nei, da har de nok venta på meg i åtte timer, for når jeg runder hjørnet begynner de pinadø på igjen. Jeg springer de tjue meterne inn til Bygger'n, og fortsetter i overraskelse å springe videre til en hylle når jeg er inne i butikken. Butikkarbeiderne ser rart på meg. Jeg ender opp med å se på sager, og planlegger at pappa har bursdag om de skal finne på å spørre. Så skuer jeg en person gå bortover mot moa ute, og jeg springer ut av butikken for å følge etter. Da følger de nemlig ikke etter. Av en eller annen grunn har krigen mellom måkene og meg blitt personlig.
Og sånn har det holdt på i ca tre uker. Nå har derimot noen ungdommer som jobber på bilbutikken begynt å ta samme buss som meg til jobb, så jeg vandrer uskyldig bak dem - helt fram til døren. Så nå får jeg (bank i bordet) for det meste være i fred, men jeg er 100% sikker på at jeg er kjent som "den rare måkedama" i jobbnabolaget.
