Du blir hva du leser.

Det er mange ting som man lett kan for gitt. Bokhyller er en av disse tingene. De hører til i hverdagslige stuer og hjem, og går mer eller mindre inn som et fast inventar.

Men, rollen den spiller er egentlig litt interessant. Det finnes særdeles få som kaster en bok i søpla etter de har lest den ut. Uansett om det er en relativt dårlig bok, vil den likevel automatisk havne i bokhylla. Bokhylla vil automatisk vokse seg større og større, og kan formere seg til to eller tre bokhyller, alt ettersom leseglede. Kanskje litt sånn som Hulken (hø-høh). Uansett. Tilslutt sitter man igjen med en kolleksjon av alt fra Ibsen til sjeldne tyske bakteriesykdommer, alt i fri display.

Så, hvorfor hiver vi ikke bøker? Hvorfor samler vi opp alle bøkene i en bokhylle? Hvorfor har vi noen av de beste bøkene vi har lest side om side med "Hagetips på 1-2-3", når man strengt talt ikke har hage?

Ja jo, de kan vel egentlig leses opp igjen eller anbefales. Men hvor mange av dem? Ikke halvparten engang. Derfor blir bokhyllen et symbol på vishet. En slags egen skrytemøbel som forklarer all kunnskap man sitter inne med. "Dette kan jeg noe om". Og så legger man gjerne med noen konfirmasjonstakkekort for å vise at man er gavmild i tillegg.

CDer og filmer er i samme bane. CDer er derimot en vanlig sekundæraktivitet, som man gjerne hører om igjen ut i evigheten. Filmer fungerer som et sosialt tidsfordriv, og kan ses opp igjen på rundt en og en halv time. Men når man har en samling på 560 bøker, og er med i en pågående bokklubb som sender nye bøker hver måned, hvor mange av bøkene resirkuleres egentlig? Og hvor mange støves ned? Er det av kulturell verdi? Skal man viderføre bøkene om Sagaen om Isfolket videre til oldebarn i senere tid?

Jeg bare lurer. Hvorfor hiver man ikke bøker som ikke gir et inntrykk?