Når man var liten kunne man i allefall være syk med god samvittighet, bare mamma eller pappa skrev en melding i meldingsboka. Men nå når man plutselig skal være 'voksen', blir man bare liggende i febermodus og tenke på alt man ikke får gjort og alt man går glipp av. Ikke like gøy er det med kabel-tv heller. I seksårsalderen fant man glede i utallige tegnefilmer, selv om man hadde sett dem hundre ganger før, samtidig som man ble oppvartet med tegneserier og godteri. Hvis man hadde vondt i halsen fikk man is, og alle fortalte hvor synd det var på deg og hvor flink du var til å være syk. Nå er det bare Dr. Phil eller slankeprogrammer på TV, kombinert med konstante turer ned til vannkokeren for å lage te. Det er ingen glede med å være syk lenger. Man blir bare rastløs, deprimert og stressa. Heldigvis er Ulrikke flink til å dadde med meg ved å kjøpe inn ibux, kakao og sanasol - og akkurat nå lager Jannicke hjemmelagde rundstykker. Så det er ikke såå synd på meg likevel, da.
(jooohoo, det er det litt likevel for atte tenk!!!)
