Mitt forhold til Kaizers Orchestra

Nå begynner de igjen. Jeg kjenner jeg får en slags paranoiaklaustrofobi bare av å tenke på det. Etter noe som føles ut som en tre-fire dagers pause, legger Kaizers ut på turne igjen.

Kaizers ble vel mer eller mindre konger i hjemlandet når det første albumet "Ompa til du dør" kom ut i 2001. Alle smånynnet på "Kontroll på Kontinentet", og de dominerte på både TV og radio. Det var nytt, det var annerledes og det var norsk. Varemerket ble raskt gassmasker, samt oljetønner, jærskdialekt og svarte dresser på scenen. Klart det var kult. Klart det solgte. Jeg har selv "Ompa til du dør" og det påfølgende albumet "Evig pint" i cdsamlingen. Første gang jeg var på Kaizerskonsert var for tre år siden hjemme i Ålesund, noe som absolutt levde opp til forventningene der og da. Sceneshowet var bra, oljetønnene var til stede, folk var fulle og stemningen var på topp. De var populære, og det gikk fint for meg .. helt til de ble klare over det selv og begynte å terrorisere Norge.

Etter denne konserten begynte gradvis min entusiasme for Kaizers å dabbe av. Det ble nok dialekt og oljetønner for min del, og jeg kjøpte aldri album nummer tre. Jeg så for meg at forholdet mellom Kaizers og meg nogenlunde var forbi, og at vi bare skulle la det være med akkurat det. Det var akkurat der jeg tok feil. Ett år etter min fascinasjon var bandet fortsatt overalt. På TV, på radio, i aviser, på plakater - reklamen for det nye albumet poppet til og med opp overalt på internett. Det var i en periode bokstavlig talt umulig å slå på fjernsynet uten at Jan Ove Ottesen dukket opp midt inne i programmet med gassmaske og vinket til publikum. Såklart, det er sånn det fungerer når et band, et norsk band, treffer rett hjem. Men det tok aldri slutt. Jeg, på min side, fokuserte på alle de andre bandene som lå mitt hjerte kjær og dro for å se Iggy & the Stooges i Bergenshallen. Og hvem tror du er oppvarmingsband? Kaizers. Så drar jeg til Oslo for å treffe venner og slappe av. Og hvilket band spiller akkurat den helgen? Kaizers. Når jeg kommer hjem fra Oslo skal noen venner på konsert i Ålesund og spør om jeg vil bli med. Hvem skal de se? Ole Ivars. (Nei, seriøst, Kaizers!) Og for å ikke snakke om Roskilde Festivalen 06!

"Gud lar meg bli, lar meg bli evig pint."
Når man blir paranoid av et helt band, og du skvetter når noen med skurre-R går forbi deg på gaten, da er det noe som er feil. Overeksponering heter det (noe som også foregår med Madcom for tiden). Personlig forstår jeg ikke poenget med å spille i hver eneste liten krok av Norges land. Det å reise til en stor by for å få med seg et band man liker er en del av opplevelsen. Og nå er de altså tilbake og ute på turne, og jeg er mer enn hundre prosent sikker på at paranoiaen kommer tilbake. Dagbladet kunne til og med informere om at "Kaizers drar til 14 byer på 14 dager!". Men jeg har forsket litt på akkurat det der skjønner du. Jeg finner det nemlig merksnodig at Kaizers kan være i hele Norges land samtidig, og har kommet fram til den konklusjonen at de leier inn skuespillere til å spille halvparten av konsertene. Bare se på bildet her. Ligner ikke Jan Ove Ottensen mistenkelig mye på en av karakterene til Robert Stoltenberg? Døm for dere selv.

You can run, you can hide, just like Bonnie and Clyde..

Drømmer fascinerer meg. Noen ganger kan drømmene være så fæle at du ikke tør sove på to-tre dager, mens andre ganger tvinger du deg tilbake til drømmeland. I det siste har jeg hatt utallige mange drømmer. For å være ærlig, så kan jeg ikke huske sist jeg ikke drømte. Når man drømmer mange netter på rad, dreier drømmene seg som regel rundt samme tema. Slik har det også vært med meg i en uke. Det eneste jeg reagerer pittelitt på er at drømmene mine i det siste har vært regissert av Quentin Tarantino, or so it seems anyway.

Det som gjentar seg hver eneste gang jeg drømmer at noen forfølger meg, er beliggenheten. Av en eller annen grunn utspiller begynnelsen seg i underetasjen der jeg gikk på barneskole. Knaggene på veggene og alt det normale er vekke, og selve kjelleren er mer eller mindre falleferdig. Det begynner alltid med at jeg springer ned trappene for å finne en plass å gjemme meg, og at "the bad guys" kommer springende etter. Men i det siste har det hele fått en spennende vri. I ene drømmen var jeg utstyrt med allslags maskingevær, rullet rundt på bakken og skøyt alle maskerte mennene rundt meg. I den andre drømmen var jeg uten gevær, men slo ned lederen for den maskerte gjengen og skøyt han fire ganger i magen med en shotgun, før han fikk tid til å skyte meg. Og slik fortsetter det. Skyting gjennom dører, laserstråler, snipers - og alltid en eller annen handling, som at jeg f.eks har en hemmelig datachip som de vil ha tilbake. Men det er aldri skummelt. Det er faktisk ganske spennende.

Slike drømmer har jeg hatt i ca en uke. I den siste drømmen var all actionen vekk, og jeg og en venninne gikk rundt i byen, satt på cafe og pratet om alt mellom himmel og jord. Men på slutten av drømmen dro jeg med henne inn i en pistolbutikk, fordi jeg måtte kjøpe meg en ny pistol. So much for ordinary. Det virker som det hele har gitt seg for en stund nå, though. For drømmen jeg hadde natt til idag gikk ut på at jeg hadde klipt håret kort og farget det rosa.



Jeg sier det igjen: drømmer fascinerer meg.